Rekonstruksjon Utøya

Hei
Jeg heter Carl Javér og er regissøren på dokumentarfilmen Rekonstruksjon Utøya. Filmen er nå klar for premiere 27. september på Bergen Internasjonale Filmfestival, og på norske og svenske kinoer 19. oktober.

Jeg ønsker å fortelle dere litt om filmen, men først vil jeg takke Støttegruppa for den gode dialogen vi har hatt siden 2014 da jeg først presenterte prosjektet for dem. Hjelpen med å få kontakt med de overlevende og dialogen har vært uvurderlig for meg og prosjektet. Jeg vil også uttrykke min dype medfølelse til alle som personlig ble rammet den dagen og hvor påminnelsen om hendelsen fortsatt er veldig smertefull. Jeg vet at en film om den dagen kan være smertefull, men etter det nære arbeidet med de fire overlevende har jeg også sett at det finnes håp om å kunne komme videre.

Rakel, Mohammed, Jenny og Torje er de fire overlevende som deler sine minner. De kjente alle at tiden og de selv var modne for å fortelle om denne dagen. Det er en avgjørende forutsetning for filmen, dette at de som er med selv har valgt og bestemt seg for å medvirke. De forteller om sine mest smertefulle minner og opplevelser, og om hvordan det er å leve med denne byrden. Det gjør de for sin egen skyld, men også for vår. De kan fortelle og være vitne til det som de døde ikke kan.

Jeg ble, slik hele verden gjorde, berørt av hendelsen. Det eneste jeg vil er at det aldri skal skje igjen. Jeg tror at filmen, rett gjort, kan være en liten brikke i det forsvarsverket mot de krefter som gjorde det mulig.

Formen som min film har er uvanlig. Våre fire hovedpersoner rekonstruerer det de opplevde i et tomt, stort svartmalt filmstudio i Øverbygd i Nord-Norge. De gjør det med hjelp av hvit tape på gulvet og 12 unge medvirkende. Hver rekonstruksjon begynner med at de velger en person som representant for seg selv. Så hva vi opplever i Rekonstruksjon Utøya er delvis hva som hendte med disse fire personene da, men også hvordan de selv nærmer seg sine egne minner i dag. Det brukes ikke arkiv, bilder eller film fra Utøya i filmen.

Jeg forstår om det har vært et vanskelig filmår for dere. Erik Poppes 22. juli hadde premiere i vår, og vises og diskuteres fortsatt. Til høsten kommer en stor amerikansk produksjon. I begge tilfellene handler det om fiktive berettelser som vil legge seg nær virkeligheten. Det spesielle med en dokumentarfilm er at den er virkelighet. Og med den innsikten åpnes større emosjonelle porter hos hver tilskuer. Alt er virkeligere.

Jeg forstår fullt ut at mange av dere kan kjenne en uro over enda en film om Utøya. Men jeg våger påstå at Rekonstruksjon Utøya er en film som samtidig er fylt av lys, håp og tillit. Våre fire hovedpersoner vandrer inn i sine minner, men de kommer også ut av dem. Hele innspillingen preges av nærhet. Den forståelsen som vokser frem og solidariteten er filmens viktigste budskap, og i seg selv en motgift mot fremmedfiendtlighet, redsel og politisk håpløshet.

Før premieren er det viktig for oss at de berørte som vil og har behov til å se filmen får mulighet til å gjøre det. Det planlegges nå et program med lukkede visninger på flere steder i Norge der dere er hjertelig velkommen til å se filmen. Mer informasjon om visningsdatoer kommer. Da det er de overlevendes minner som de selv rekonstruerer, kommer det til å være skildringer som inneholder henrettelser og døde kamerater. Disse er kanskje de mest vanskelige minnene som de overlevende bærer, men også for dem kanskje de viktigste å nærme seg i filmen. Flere av dem opplever at de bærer med seg minnet av sine venner og dermed også holder dem levende. Vi ønsker å påpeke at pårørende bør være forberedt på at scener som disse finnes i filmen.

Dere kan alltid kontakte John Arvid Berger, den norske samprodusenten fra Tromsø, på epost om dere har videre spørsmål om dette.

Det som hendte sommerdagen for syv år siden var et fryktelig sjokk. Enda mere skrekkslagende nettopp fordi det ikke var en naturkatastrofe eller gigantisk ulykke. Det var et velplanlagt fasistisk terrorattentat, skapt som en ekstrem konsekvens av de høyreekstreme nasjonalistiske kreftene som dagens europeiske demokratier er tvunget til å kjempe mot.

I det perspektivet er 22. juli en symbolsk historisk dato, som en europeisk 9/11. Men hvor det kollektive svaret fra det norske samfunnet ble et imponerende og utfordrende forsvar for demokratiets prinsipper. Slik eksisterer denne historiske hendelsen for oss alle. En dag hvor innholdet og mening fremmes av de som var der og som huskes, og bor midt i blant oss i dag.

Eller som en av de overlevende formulert etter opptaket, "Hvis det vi har rekonstruert der inne kan hjelpe folk til å ta vare på hverandre og hjelpe hverandre, så vil minnet om det som skjedde være så utrolig mye lettere for meg å bære"