Filmen fungerer som et kollektivt terapeutisk rituale for den enkelte utsatte ungdom, for de andre ungdommene som deltok og for oss som publikum.
Psykolog Anders Lundesgaard.
Den konkrete iscenesettelsen av traumatiske hendelser inneholder sentrale elementer i traumebehandling og fungerer som en psykologisk bearbeiding av selve hendelsen for de utsatte ungdommene. Bearbeiding handler om å integrere overveldende emosjonelle erfaringer i ens egen historie slik at man kan leve videre med minnene uten at disse har den samme emosjonelle kraft som da hendelsen inntraff.
Å gå systematisk og detaljert igjennom de verste hendelsene i traumehistorien er en metode som er i tråd med narrativ eksponeringsterapi og vitnesbyrd-terapi. Bearbeiding av traumatiske minner forutsetter at ungdommene får en anledning til å foreta denne reisen tilbake i tid i trygge rammer og omgitt av omsorgsfulle personer, slik at de ikke blir retraumatisert.
Tar tilbake kontrollen
Et viktig grep i filmen er iscenesettelse gjennom andre personer, som spiller deres egen og andres rolle. Dette bidrar til at ungdommene kan betrakte sine egne erfaringer med en viss distanse (det kalles «eksternalisering»). Det gir den utsatte en helt annen grad av kontroll enn da hendelsene faktisk skjedde. Opplevelsen av kontroll og relativ trygghet er helt avgjørende for vellykket bearbeiding.
Kontrollen fremmes ytterligere med at ungdommene selv er regissører for deres egen historie og kan velge hvordan de konkret vil fremstille hendelsene gjennom sine instruksjoner til aktørene/representantene. Flere av ungdommer inntok også selv rollen som gjerningsmann, noe som ga dem en enda større grad av kontroll i de scenene som utspilte seg.
Skape trygge rammer
Traumebehandling handler i stor grad om å gjenvinne en opplevelse av trygghet. Å være omgitt av trygge, omsorgsfulle og lydhøre personer er helt avgjørende. Filmen er gjennomgående preget av en omsorgsfull atmosfære. Opplevelsen av trygghet og omsorg er emosjonell og fysisk. Ungdommene søkte trøst og lindring hos hverandre i form av en gruppeklem, som etter hvert utviklet seg til et kollektivt helingsrituale.
Avgjørende å dele
Traumatiserte mennesker føler seg svært ofte alene med sine erfaringer, som kan være svært vanskelig for andre å forstå og å leve seg inn i. Her fikk ungdommene erfare en sterk innlevelse fra en gruppe jevnaldrende ungdommer som bokstavelig talt satte seg inn i deres sted og følte på deres frykt, deres smerte og deres sorg. Opplevelsen av å ikke være alene og kunne dele unevnelige erfaringer i et felleskap er kanskje den viktigste og mest helende erfaringen.
Filmen bringer også ungdommens erfaringer til oss slik at vi blir berørt og kan ta del i en film som også for oss fungerer som et kollektivt helingsrituale.